20.mai.2010 - seint, jeg vet
Jeg vil bare meddele at dessverre har bloggen min blitt et tankeforum og tidsfordriv. Kan ikke annet enn beklage over dette, men jeg orker ikke å skrive så mye om dagen uansett. Man slutter liksom litt å ville åpne seg for mennesker når det går til dundass hver gang du gjøre det og på en måte føler jeg at jeg lar mennesker som leser bloggen min ta del i livet mitt ved å skrive personlig her. Selvfølgelig skriver jeg noe mer personlig enn hva jeg innbiller meg, men jeg orker ikke detaljerte dager og sånt tull, hvem bryr seg egentlig om jeg spiste til frokost, sånn helt ærlig?
Uansett, så har det ikke skjedd stort de siste dagene, jobber litt og sånn, men ellers ikke noe spesielt. Aldri sovet så godt som jeg gjorde i natt, antageligvis er det fordi jeg leser en kjempe spennende bok om dagen, så istede for å stimulere hjernen med dødtid foran TVn lever jeg meg inn i enda en kjempe-krimroman, digger det! Så jeg antar at boka tar over mye av hjernekverna mi i løpet av dagen og da er jeg liksom uthvilt nok til at jeg bare kan legge meg ned å ikke tenke på noe som helst, bare falle i dyp søvn. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg sov så dypt, vanligvis tenker jeg for mye så jeg våkner 3,4,5,6 og merker at jeg egentlig ikke våkner, men finner meg selv sittene i senga og stusser over hva i all verden jeg egentlig har gjort så mange timer våken. Kaller det bare nattelige blackouts, og lever med det.
Snart er det skoleferie uansett, unnskyld jeg mener sommerferie - ikke at jeg helt føler den sommerdelen men. Bare eksamen i media nå også satser vi på at jeg ikke kommer opp i noe muntlig og vålla - summer is here!
Skal faktisk for første gang på ferie med Tommy, vi tar det som en slags feiring på at vi ikke har tatt liv av hverandre tiltross for at det er gått et år. Sykt ass, jeg - Maria Michielsen har vært sammen med gutten min i 1 helt år, dette er ikke normalt. Har måttet oftre mye for det, but not in such a bad way. Er mer mennesker som har ofret meg i frykt av og bli ofret ovenfor tiden min med kjæresten min, ikke spør meg. Jeg aner ikke hvor det ble av mennesker, og jeg har virkelig prøvd å holde dem igjen - fighta med tenner og klør, men hey if you really love them let them go.
Eller bare slipp når du innser at de faktisk kjemper mer for å komme seg ut, enn du kjemper for å holde dem igjen.
Verden er rar, og egentlig er jeg ferdig med å skrive for øyeblikket. Får heller ta mer i et annet innlegg, ellers blir det her for langt. Kjenner at skrivegleden min egentlig er veldig tilbake tiltross for at jeg egentlig for det meste får ut frustrasjoner.
